søndag 22. august 2010

Nå er det middag vist du vil

Tja hva skal man si om denne helga da?
Jeg var fortsatt dårlig fom på fredagen,å jeg bare satt i sofaen,å orket ikke gjøre stort. Klokka sneglett seg av gårde,å Kenneth ble omsider ferdig på jobb. Vi pakket litt småtteri,å kjørte på hytta. Jeg hadde gledet meg til å reise på hytta å kose meg ute i skogenmed Kenneth og ungene,men den gang ei.

På lørdagen sto jeg opp med Selma 06.30,å det er ingen værdagskost,men jeg synes at Kenneth fortjener å sove utpå en dag innimellom. Etter noen timer var jeg helt skutt å måtte finne sengaigjen. Der lå jeg til vi skulle ned til Sentrum å handle. Kenneth tok matbutikken,å jeg tok noen andre små æren. Vi pleier å dele opp hvem som går hvor for å spare litt på min energi.
Jeg traff pappaen min nede i sentrum,å jeg spurte om de skulle stikke innom oss etterpå. Han viste ikke helt,men skulle nå høre med mamma da.

Når jeg kom hjem fra handlinga,så var jeg så ferdig at det var bare å fine senga fortest mulig. Jeg fikk ikke med meg at foreldrene mine kom innom for et lite kaffe besøk engang. Litt flaut å ikke være våken når de kommer da. Jeg hadde jo selvinvitert de bortom. Ja,ja,ikke noe å gjøre med det.
Kenneth kom 17.30 å sa at det var middag om jeg ville. Hvilket spørsmål er det da? Klart jeg vil ha den tradisjonelle Taco middagenmed familien. Spørsmålet var bare om jeg greide å komme meg opp. Jeg greide ikke å røre på en muskel,jeg greide ikke å svare Kenneth engang. Jeg bare lå der i senga,å kroppen var så tung som bly. Det kværnet rundt i hodet mitt,å jeg prøvde å røre meg uten hell. Jeg måtte få kontroll på musklene,for den middagen ville jeg ha med familien. Jeg hadde jo vært i senga i over 5timer allerede. 5 timer med ungenes lek og latter hadde gått meg hus forbi. Jeg så at jeg greide å røre på fingrene,å jeg konsentrerte meg om å få kontroll over kroppen min. Etter 30min kom jeg meg opp,men var så slapp at jeg etter 1,5time bare måtte takke for meg igjen.

I dag følte jeg meg litt bedre,jeg tok meg en dusj,å håpet og trodde at dagen skulle bli fin. Så feil kan man altså ta. Det var en slappesen dag i dag også.
Kenneth dusjet ungene,å jeg skulle tørke de og klippe neglene osv. Jeg måtte ta en strekk på senga etter det. Så der lå jeg igjen da å hørte på at ungene skratta og lo på trampolina.
Vi fan ut at det var vel like greit å pakke sammen å dra hjem,men jeg ville skifte på senga vår før vi dro. Jeg satt på sengekanten fordi jeg ikke orket å stå å skifte dynetrekk. Å når jeg omsider var ferdig så måtte jeg nok engang finne senga.

Jeg er så dritt lei av å være syk. Jeg kan jo ikke planlegge noen ting jo. Alt må tas på sparket,å det er ikke jeg vant til.

Det var godt å få slummre litt på veien hjem fra hytta,å jeg følte meg uthvilt til å ta i mot kaffe besøk av foreldrene mine når vi kom hjem. Stakkars de prøvde jo å komme innom hytta i dag også,men da sto vi på farten hjem.

Nå har jeg hatt såmange dårlige dager,så nå håper jeg på bedre tider til uka. Skolen begynner å jeg får endelig noen fritimer alene hjemme på formiddagen,det skal bli godt det.

1 kommentar:

  1. Jeg får vondt i meg av å lese om dager som er så vonde for deg. Håper virkelig at det vil rette seg for deg, at ting vil bli litt bedre <3

    SvarSlett