Nå er det middag vist du vil

Tja hva skal man si om denne helga da?
Jeg var fortsatt dårlig fom på fredagen,å jeg bare satt i sofaen,å orket ikke gjøre stort. Klokka sneglett seg av gårde,å Kenneth ble omsider ferdig på jobb. Vi pakket litt småtteri,å kjørte på hytta. Jeg hadde gledet meg til å reise på hytta å kose meg ute i skogenmed Kenneth og ungene,men den gang ei.

På lørdagen sto jeg opp med Selma 06.30,å det er ingen værdagskost,men jeg synes at Kenneth fortjener å sove utpå en dag innimellom. Etter noen timer var jeg helt skutt å måtte finne sengaigjen. Der lå jeg til vi skulle ned til Sentrum å handle. Kenneth tok matbutikken,å jeg tok noen andre små æren. Vi pleier å dele opp hvem som går hvor for å spare litt på min energi.
Jeg traff pappaen min nede i sentrum,å jeg spurte om de skulle stikke innom oss etterpå. Han viste ikke helt,men skulle nå høre med mamma da.

Når jeg kom hjem fra handlinga,så var jeg så ferdig at det var bare å fine senga fortest mulig. Jeg fikk ikke med meg at foreldrene mine kom innom for et lite kaffe besøk engang. Litt flaut å ikke være våken når de kommer da. Jeg hadde jo selvinvitert de bortom. Ja,ja,ikke noe å gjøre med det.
Kenneth kom 17.30 å sa at det var middag om jeg ville. Hvilket spørsmål er det da? Klart jeg vil ha den tradisjonelle Taco middagenmed familien. Spørsmålet var bare om jeg greide å komme meg opp. Jeg greide ikke å røre på en muskel,jeg greide ikke å svare Kenneth engang. Jeg bare lå der i senga,å kroppen var så tung som bly. Det kværnet rundt i hodet mitt,å jeg prøvde å røre meg uten hell. Jeg måtte få kontroll på musklene,for den middagen ville jeg ha med familien. Jeg hadde jo vært i senga i over 5timer allerede. 5 timer med ungenes lek og latter hadde gått meg hus forbi. Jeg så at jeg greide å røre på fingrene,å jeg konsentrerte meg om å få kontroll over kroppen min. Etter 30min kom jeg meg opp,men var så slapp at jeg etter 1,5time bare måtte takke for meg igjen.

I dag følte jeg meg litt bedre,jeg tok meg en dusj,å håpet og trodde at dagen skulle bli fin. Så feil kan man altså ta. Det var en slappesen dag i dag også.
Kenneth dusjet ungene,å jeg skulle tørke de og klippe neglene osv. Jeg måtte ta en strekk på senga etter det. Så der lå jeg igjen da å hørte på at ungene skratta og lo på trampolina.
Vi fan ut at det var vel like greit å pakke sammen å dra hjem,men jeg ville skifte på senga vår før vi dro. Jeg satt på sengekanten fordi jeg ikke orket å stå å skifte dynetrekk. Å når jeg omsider var ferdig så måtte jeg nok engang finne senga.

Jeg er så dritt lei av å være syk. Jeg kan jo ikke planlegge noen ting jo. Alt må tas på sparket,å det er ikke jeg vant til.

Det var godt å få slummre litt på veien hjem fra hytta,å jeg følte meg uthvilt til å ta i mot kaffe besøk av foreldrene mine når vi kom hjem. Stakkars de prøvde jo å komme innom hytta i dag også,men da sto vi på farten hjem.

Nå har jeg hatt såmange dårlige dager,så nå håper jeg på bedre tider til uka. Skolen begynner å jeg får endelig noen fritimer alene hjemme på formiddagen,det skal bli godt det.

Oppe å vaker litt

Ja,da var det gode liv over for denne gang. Begynte å kjenne det godt i går,så jeg var forbrett på det her.

 I dag har jeg stortsett holdt sengen. Våknet ikke før kl. 12.00,å da var jeg nede en tur for å få i meg litt mat å lese avisen. Satt et par timer i sofaen,utenå gjøre noe som helst før jeg bare måtte innse at det var i sengen jeg passet best i dag.

 Der lå jeg til Kenneth kom hjem med ungene og maten sto på bordet. Da var vel klokken rundt 17.00 tenker jeg. Greide å være oppe med ungene noen timer før jeg ble nødt til å slappe av igjen. Nå skal jeg straks ta kveld igjen,må bare drikke litt er så vannvittig tørst.

Sårene inne i munnen begynner å forsvine nå, å jeg har kun vært sår i halsen halve dagen i dag. Venstrehånda mi er og blir død. Lurer på om det kan være lymfekjertlene i venstre arma som er problemet. Jeg er kjempe hoven,vondt i albuen og lille fingeren og ringfingeren er helt dovnet bort. Det sprenger i arma,så det kan ikke være mye plass for blodet som skal strømme rundt der.

Det var tunkt å pakke kurven i dag

Det er ikke alle tirsdagene jeg er i like fin form til strikkekafe,men jeg prøver å gå hver gang. Det var tungt å pakke strikke kurven i dag,men jeg kom meg om sider avgårdet.
Det var helt supert at vi bare var 4-5 stk der,det gjorde at jeg greide å henge med i samtalen sån nogenlunde. Ikke blei hodet fullt av inntrykk heller for jeg valgte å sette meg med ryggen til resten av omverdenen.

Det var godt når Kenneth kom å hentet meg,kjente at da hadde jeg fått mer enn nok. Var kvalm og uvel,å ville egentlig bare hjem. Vi dro innom barnehagen å hentet ungene. Å de ble jo så glad for å se mamsen sin der. Det er fryktelig sjeldent at jeg orker å dra i barnehagen å hente ungene. Jeg bruker så mye energi på å prate med de voksne,ungene og ikke minst foreldrene. Man må jo være blid,opplagt og hyggelig mot folk,å det tærer på. Heldigvis ville 4åringen kjapt hjem i dag,så jeg pratet ikke med så mange.

Venstresiden av kroppen min er helt merkelig. Den er liksom helt vissen. Ikke har jeg kraft i hånda,å foten svikter når jeg går. Det prikker i fingre og tær,å det er skrekkelig vondt i ankel og albu. Har også fått noe vabblette utslett på venstre hånda. Det klør ikke,men det er hvite opphøyning er i huden. Hm...merkelig. Halsen har vært ond i flere dager nå uten at jeg får halsbetennelse. Ørene buler utover,ja da mener jeg trommhinna liksom.

Jeg vet jo at dette er tegn som kroppen gir meg for at jeg skal ta det mer med ro. Men hvem har vel tid til å la livet forsvinne mellom fingra sine nå?

Ny uke og nye muligheter...,eller nye utfordringer...

Jeg ble vekket av Kenneth da han måtte kjøre 4åringen i barnehagen. Da var det bare å stå opp til 1 åringen som jeg skulle bestille legetime til i dag. Hun har hatt utslett nå i 14 dager,å det bare sprer seg. Kenneth var med henne på legevakta på onsdag,å fikk en krem,men den funket ikke.

Så når hjerteklappen hadde roet seg ned litt,var det bare å stå opp. Jeg var helt mørbanket etter altfor store belastninger i forrige uke. Jeg grudde meg til en dag med snuppa,men jeg hadde ikke noe valg. Fikk legetime til 10.45 Å pga.sommerruta på bussenmåtte jeg ta bussen 9.45,eller hadde jeg kommet 5min forsent til timen.
Jeg var kvalm og uvell på bussturen,å det prikket forran øynene,så hodepinen var ikke langt unna nå.

Jeg ble sittende å vente umenneskelg lenge på legen, å jeg var på gråten flere ganger over at det tok så ang tid. Jeg var så sliten,å det var så tussig å passe på propellen som lekte på venterommet. Jeg var sikker på at jeg var av glemt av legen,men så slo tanken meg...Har jeg kunne glemt klokkeslettet som dama på tlf gav meg?

Å jo da,det stemte det,jeg hadde glemt hva dama sa,å bare tatt bussen til legen på min dårlige husk.

Legen kunne ikke finne ut hva det var,så han ønsket å få henne inn til en hudlege. Han ringte ned til byen,men fikk beskjed om at det var ikke ledig time før  morgen. Heldigvis har jeg verdens beste lege,så han spurte om å få prate med legen isteden,å sannelig fikk vi komme inn om 2 timer ca.

Det var lykke på jord at jeg slapp en byrunde til i morgen,men jeg skjønte jo at en runde på iallfall 3 timer ekstra med lillesnupp ville ta livet av meg. Så jeg ringte 13åringen å fikk han nedover til byen. Han måtte rett og slette være der for å hjelpe meg. Jeg var redd jeg skulle besvime,å fortalte ham hva han skulle gjøre om det skjedde. Han var også flink med lille tuppa de ekstra timene i byen.

Vi fikk en ny krem som skal prøves ut,så blir det en ny time til hudlegen på mandag.

Jeg har hatt mye mindre leddsmerter i dag,å jeg lurer fælt på om det kan ha noe med det varme været å gjøre. Er det noe i det,så vil jeg få en fin uke etter værmeldinga å dømme:-)