Helga ble da ikke så ille som jeg fryktet.

I helga har vi vært på Valsøya. Det er blitt en tradisjon at vi drar ut dit den helga det er kystkulturdager. Vi var 6 voksne og 8 barn fra 1-16 år,så jeg fryktet at det skulle bli en smule tussig. På fredagen gikk jeg i seng lenge før de andre for jeg var så sliten,men sovnet jo ikke før alle tok kveld;-) Sto opp kl.7 med Selma,men måtte gå å legge meg etter frokosten. Måtte lade opp mest mulig til buvandringa seinere på dagen. Jeg elsker jo å gå og se på håndarbeids buer,så denne helga hadde jeg virkelig sett fram til.

Det tok ikke lang tid før jeg måtte sette meg ned.Å jeg forsto jo at jeg hadde gjort noe dumt. Jeg burde jo aldri vært på kystkultur dagene i år. Kvalmen,magesmertene,lys og lyd skyheten,å den totale utmattelsen tok overhånd,å jeg skjønte ikke hvordan jeg skulle komme meg bort fra kantsteinen og ned til en benk nederst på område. Heldigvis kom Kenneth å hjalp meg nedover. Å jeg ble sittende på den benken resten av tiden vi var der. Han kjøpte en kopp kaffe til meg,men jeg orket ikke å løfte armene for å drikke av koppen. Å tanken på at jeg kanskje måtte på do etterpå gjorde at jeg ikke orket å prøve å drikke heller. Jeg savnet virkelig en rullestol der og da. Dette har jeg opplevd på butikker flere ganger også, derfor går jeg kun på butikken sammen noen eller på veldig gode dager. Å jeg går på butikker der jeg er kjent med hvor varene ligger,så jeg slipper å bruke så mye energi på å finne ting. Man blir virkelig presset ut av dagliglivet med denne sykdommen her. Hvem av dere kan vel drømme om at en butikkrunde kan slå meg helt ut?

Det var godt å komme seg opp til bilen,å jeg måtte bruke vogna til Selma som støtte. Det tapper meg forttere for krefter  å trille på vogna,men jeg synes den er fin å bruke som rulator;-)

Jeg har tilbringt en del tid i senga eller på sofaen i helga,å det er ganske tungt å sitte og se på at de andre må lage istand middag og rydder og pussler rundt på hytta. Jeg føler meg så liten og lat der jeg sitter. Skulle så gjerne hjulpet til,men vet at det ikke går. Føttene vil jo ikke flytte på seg,de er tunge og smertefulle, det samme er hendene.Spesielt venstrehånden er ubrukelig til tider. Så det ble ikke all verden til strikking i helga heller. Fikk til litt hekling da,å det var jo kjekt.

Jeg har kost meg med å se på at ungene gikk så godt overens,å den støyen som var var jo kun glede fra deres side,så vi slapp å bruke tid og energi på mekling mellom ungene også. Stillheten tross alt på Valsøya gjør at jeg greier å være ute mer der enn når jeg er hjemme. Ulempen i helga var det skarpe lyset jeg reagerte på,ellers så hadde jeg vel vært ute enda mer. Jeg er fornøyd med helga mi jeg,å gleder meg alerede til neste år. Da skal jeg greie å gå i ALLE bodene å se på alt det fine og kreative folk driver på med.

De små øyeblikkene er så deilig

I dag voknet jeg 15min før klokka ringte,så dette så ut som det skulle bli en strålende dag. Lå 30min før jeg kom meg opp,å det er ikke lenge altså. Normalt ligger jeg 1 time før det er noen vits i å prøve å reise seg opp. Virker som kroppen må summe seg litt.

Ettersom jeg var i så fin form droppet jeg dusjen i dag. Ville ikke bruke opp energien min på en dusj,når jeg kunne greie meg med en kattvask. På slike dager er det deilig å bare være til. Formiddagen gikk som en lek,å det var ikke noe problem å ha ungene rundt seg.

Har kost meg med litt hekling i løpet av dagen. Å sannelig så ble lua til 1åringen ferdig også.

Det var litt vanskelig å sitte og se på alt husarbeidet som burde vært gjort,men da gjelder det å bite tennene sammen,å spare krefter en dag til.
 Alikevell måtte jeg brette sammen en dunk med klær. Måtte riktignok ta en pause under veis,men klærne ble i allefall brettet sammen:-)

Jeg kom meg faktisk ut en tur på platten i ettermiddag også. Å det var hyggelig å ha en kaffepause sammen med mannen. Jeg satt ute 1 time,uten å bli sliten:-)
Nå som Kenneth har lagt ungene så har jeg faktisk lyst til å sette meg ute igjen,men er usikker på hvor lurt det er. Vi bor rett ved bilveien,å jeg blir sliten av all den trafikken som kjører forbi. Tror nok det er best at jeg er fornøyd med den timen jeg fikk i dag.

Ser frem til å dra på Valsøya noen dager, der er det så stille og rolig (bortsett fra ørten barn i lek da)

Har ikke hatt lyst på noe søtt i hele tatt i dag, det er lettere enn jeg hadde trodd å bytte ut sjokoladen med kveldsmat.

Ser på skritt telleren at jeg har ikke akkurat holdt meg i ro i dag;-) Den står på 2523

Muskel og leddsmertene har vært borte i hele dag, litt vondt i hodet men det har jeg stortsett hver dag. Noen sier at man blir bedre om det er godt vær,å det har det faktisk vært i dag. Hm....

Gleffse mammaen er tilbake igjen

Huff og huff for en elendig dag. Jeg kom meg ikke opp før 10.20 i dag, å etter 1,5time med gleffsing måtte jeg bare finne senga mi igjen. Stakkars ungene og Kenneth når jeg setter igang. Jeg eksploderer for små ting,men for meg er det helt uholdbart når "masinga" starter på en slik dag. Jeg ser så frem til at ungene starter på skolen igjen,så jeg får litt fred.
Ørene har en konstant utover buling,det kjennes ut som tromhinna sprekker når som hels.

Etter 2,5time med søvn var jeg noe bedre,men det satt fortsatt litt i. Håndleddene fungerer supert igjen,å jeg fikk heklet litt på noen ballerinatøffler og ei lue. Det er verre med anklene,de svikter rett som det er,å det er så grufult vondt når det strekker i.

Jeg begynnte å lage middag,men husket ikke hvor mye spagetthi vi bruker. Eneste jeg husker er at vi tar litt mer enn vi tror vi trenger. Å ettersom jeg trodde litt feil i dag,så endte vi opp med mengder av spagetthi;-) Jeg blir så frustrert når hjernen kortslutter,men heldigvis greide jeg å se det humoristiske i det. Både Kenneth og ungene reagerte jo på den enorme mengden med mat;-)

Hukommelse og logikk er noe jeg sliter med på dårlige dager. Så jeg har tatt zalo i vaffelrøra, glemt diverse passord, ikke forstått hvordan jeg skulle få på meg Bh`n, eller hvordan jeg legger opp masker på strikketøyet, gått inn i dusjen og ut igjen å trodd at jeg var ferdig å dusje,men kunne ikke skjønne hvordan jeg hadde blitt tørr alerede. Glemmer ord og bytter om ord i settninger,så alt blir bare tull.
Noe av alle mine rariteter greier jeg å se humoristisk på,men flest gannger blir jeg irritert over at jeg ikke funker normalt lengre.

Nå i ettermiddag greide jeg sannelig å gå ut på platten,å lukte litt på rosene mine. Mmmm....deilig ja

Ikke noe problem å holde seg unna søtsaker. Normalt så sprekker jeg innen onsdag;-) Så dette lover bra. Vanskelig å spise nok mat når man soverover x antall måltider,men,men
Skritt telleren står på 1025

Tja,hva skal man si

Nå som jeg går sykmeldt er det en ting jeg har prioritert utenom ungene,å det er strikkekafen på tirsdager. Det har vært det store høydepunktet og målet for uka. Jeg har vært der stortsett hver tirsdag siden før jul,å formen har vel vært så som så til tider. Merkelig nok greier man delvis å kose seg også på de mindre gode dagene. Å damene har vært så hyggelige å hentet meg på de dagene jeg ikke greide å gå selv.
På strikkekafen har vi kost oss,å vi trenger ikke å snakke om sykdom hele tiden. Det er så godt å komme dit å slippe å fortelle hvordan man har det akkurat nå.

 Man blir litt lei av det spørsmålet når man ikke har noe fornuftig å si. For hvordan går det egentlig med meg? Jeg vet jo ikke det selv engang,så hvordan skal jeg kunne fortelle andre om det. Så svaret er kort og godt: "Det humper og går"

I natt sov jeg som et lite barn. Lenge siden jeg har sovet så tungt,så lenge. Kom meg ikke opp før 10.30 i dag,enda klokka ringte 9.00 som jeg har satt meg selv som mål.
Var oppe å vaket et par timer,før jeg tusslett opp å fant senga igjen. Har ikke hatt så voldsomme smerter i dag,det har  vært mer en "slow motion dag" hvor jeg bare vil sove,sove,sove
Hodepinen og lys og lyd har vært det verste i dag. Noe smerter i muskler(over armer og lår) og ledd(ankler,fingre,albu) Mye prikking.

Det var litt nedtur at denne dagen kom i dag altså. Damene hadde avtalt å ta strikknga i byen i dag. Vi skulle møtes på historisk marked og avslutte på Grenaderen. Jeg vet at om jeg hadde dratt på en god dag,så hadde det blitt utrolig slitsomt,så jeg skjønnte jo fort at det ble helt uaktuelt i dag.

Jeg blir dårlig når jeg er på plasser med mye folk,spesielt om det forventes(eller jeg selv tror det forventes) at jeg skal være sosial. Jeg prater mye mindre nå enn før,rett og slett fordi at det tapper meg så mye for krefter. Å sitte i telefonen lengre en noen mittutter tar livet av meg,men jeg kan jo ikke bare avvise de som ringer heller;-)

Matmessig er jeg skikkelig lysten på noe godt,men jeg skal ikke sprekke i kveld heller. Så det så.
Skrittelleren står på 985 skritt,å det syns jeg er bra for en slik slaraffen dag.

Juhu,det suser og går.

Jeg visste alerede i går kveld hvordan deler av dagen min skulle bli i dag. Etter å ha godt hele dagen i går med smerter i fingre og håndledd,kom selvfølgelig prikkinga og jeg dovnet bort i hendene. Det spredde seg oppover hele venstre armen. Å spesielt albuen der var smertefull.
Så da var det ingen tvil om hva som ventet meg i dag. Å det ble minimalt med søvn,hodet tenkte at jeg skulle vært ned å tatt meg noe smertestillende,men kroppen orket ikke å røre på seg.

Anklene er et problem når jeg går opp og ned trapper,men det er ikke noe så vondt som håndleddene og albuen.

Venstrehånden fungerte over hodet ikke i dag,men heldigvis kunne jeg løfte høyre såpass at jeg fikk ordnet meg litt mat. Det å kle på seg var det bare å glemme noen timer til ja.

Grrrrr....etter å ha sovet så dårlig pga smerter har jeg ikke vært noe til selskap. Fra i dag skal jeg ta med meg ei flaske vann og smertestillende opp på rommet når jeg tar kveld. Man orker jo ikke gå ned midt på natta når kroppen verker.

Tilslutt måtte jeg sende ungene ut noen timer i formiddag,å det ble ganske fort merkbar forskjell på formen min.
Jeg blir fort sliten av lys,lyd og det at jeg hele tiden må prate med ungene. Så det var godt å få hvilt seg litt. Nå er det bare den forferdelige tikkinga fra kjøkkenklokka som gjør meg gal. Det spørs om ikke batteriene blir tatt ut snart.

Posten greide jeg ikke å lese igjennom i dag før hodet verket,øynene holdt på å sprenges og jeg ble svimmel og kvalm. Det er krevende å fokusere syne å konsentrere seg om hva som står der.

Resten av tiden før middagslaging gjorde jeg litt lett husarbeid,å det var deilig å kjenne at det fungerte greit. Dette gikk jo så det suste,så middags laging skulle ikke by på noen problemer,Der tok jeg feil igjen. Fikk skrelt 4 poteter før jeg innså at jeg bare måtte avslutte. Håndleddene var for smertefulle. Da var det kjekt at 9åringen stilte opp å skrelte resten av potetene.

Resten av ettermiddagen gikk fint,å 7åringen hadde besøk av ei venninne. Å jeg fikk sydd litt på maskina mi. Noe må man jo gjøre nårman ikke greier å strikke;-)
Venninna ble strålende fornøyd med pannebåndet hun fikk med seg hjem. Det er jo grunn nok til å fortsette med hobbyene sine. Å godt å vite at man er til nytte også.

Matmessig i dag har det godt veldig bra,men kjenner at jeg har lyst på noe godt nå ja. Så nå skal resten av kvelden nytes med kveldsmat i kosekroken,å se utover den herlige utsikten vi har.

Skritt telleren viser 2406 skritt frem til nå.  Å smertestillende har jeg bare rørt 2 ganger i dag. Med andre ord så har det vært en fin dag.