Du verden så fort en helg kan gå. Ja,for ikke å snakke om uker og måneder,å snart er det gått et år.Et år siden jeg ble syk.I snart et år har jeg levde i "mørket",jeg har sikkert sovet bort et halvt år. Hvordan er det mulig? Å det merkeligste er at man "glemmer" så fort. Jeg syns jeg har hatt et bra år,men når jeg tenker meg om,eller spør Kenneth,så har jeg vært veldig fraværende i det året som har gått.
Den som sover merker ikke at tiden går,men de som blir sittende igjen med ansvaret når partneren sover,merker det veldig både på psyken og kroppen. Jeg er så takknemlig for at Kenneth har vært der for meg og ungene. Vi hadde ikke klart oss uten han.
I helga var vi på Oppdal igjen,å denne gangen fikk jeg nå litt utbytte av å være der også. Jeg sov riktig nok 15timer i natt,men allikevel føler jeg at jeg har vært der for Kenneth og ungene. Har en del smÆrter i albue og knær,å muskelstyrken i skuldrene/overarmene er så skral at jeg sliter med å løfte ei skål med mat. Det er helt sykt hvor mye muskelmasse som må ha blitt borte det siste året.
Jeg har fått beskjed om å ikke trene,for da tapper jeg meg for mer energi enn jeg greier å fylle på. Men nå lurer jeg virkelig på om man burde prioritere anderledes. Ja,at jeg rett og slett bør trene for så å bli sengeliggende etterpå. Ikke vet jeg for jeg er ingen ekspert på ME.
Viser innlegg med etiketten uke 14. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten uke 14. Vis alle innlegg
søndag 21. november 2010
fredag 19. november 2010
Du og du for en herlig forestilling
Jeg har gått og vært så spent på om jeg skulle greie å være med på skoleforestillingen i Olavshallen i kveld. 7 og 9 åringen har vært med på skolens 40års jubileums forestilling.
Vi torde ikke å kjøpe billetter før i går kveld, jeg ville jo gjerne være med,å da ville jeg jo også sitte sammen med mannen min. Det har vært litt nervepirrende om det faktisk var billetter igjen,for skolen gikk tidlig ut å sa at man bare kunne kjøpe to billetter hver,så man var sikker på at alle elevene ble representert.
Jeg tok et par smertestillende før jeg dro,å det tok den største smerte toppen. Er hodet og den stressa følelsen i kroppen som har vært verst. Lys og lyd gikk forbausende bra,bortsett fra all klappinga. Gud så vondt det var,den lyden skar seg langt inni øra. Hun siden av meg så rart på meg et par ganger når de andre klappet,å jeg satt med fingra i øra.
Vi var litt smarte som kom i siste liten til forestillinga,for da slapp jeg unna det verste maset med alt folket. Det var utrolig godt at de fleste alerede satt i salen når vi kom.
Jeg var spent på hvordan det ville bli i pausen,men heldigvis var det ikke pause. De kjørte en samenhengende forestilling på 1,5 time. Det var lurt for min del,men kjente allikevel at jeg hadde fått mer enn nok etter 1 time. Lårene begynte å dirre,å hodet holdt på å eksplodere. Man blir utsatt for mye inntrykk på kort tid,å det takler jeg ikke så godt.
Helt på slutten hadde de "fyrverkeri",å det smalt,å den krutt lukta som kom etterpå var utrolig intens. Jeg trodde ikke jeg skulle få puste,å måtte fokusere på å puste med magen,å ikke tenke på lukta.
Men,du og du for en opplevelse. Det var så rørende å jeg felte mange tårer,å snufsett litt der jeg satt. Jeg er så glad for at jeg fikk det med meg.
Vi torde ikke å kjøpe billetter før i går kveld, jeg ville jo gjerne være med,å da ville jeg jo også sitte sammen med mannen min. Det har vært litt nervepirrende om det faktisk var billetter igjen,for skolen gikk tidlig ut å sa at man bare kunne kjøpe to billetter hver,så man var sikker på at alle elevene ble representert.
Jeg tok et par smertestillende før jeg dro,å det tok den største smerte toppen. Er hodet og den stressa følelsen i kroppen som har vært verst. Lys og lyd gikk forbausende bra,bortsett fra all klappinga. Gud så vondt det var,den lyden skar seg langt inni øra. Hun siden av meg så rart på meg et par ganger når de andre klappet,å jeg satt med fingra i øra.
Vi var litt smarte som kom i siste liten til forestillinga,for da slapp jeg unna det verste maset med alt folket. Det var utrolig godt at de fleste alerede satt i salen når vi kom.
Jeg var spent på hvordan det ville bli i pausen,men heldigvis var det ikke pause. De kjørte en samenhengende forestilling på 1,5 time. Det var lurt for min del,men kjente allikevel at jeg hadde fått mer enn nok etter 1 time. Lårene begynte å dirre,å hodet holdt på å eksplodere. Man blir utsatt for mye inntrykk på kort tid,å det takler jeg ikke så godt.
Helt på slutten hadde de "fyrverkeri",å det smalt,å den krutt lukta som kom etterpå var utrolig intens. Jeg trodde ikke jeg skulle få puste,å måtte fokusere på å puste med magen,å ikke tenke på lukta.
Men,du og du for en opplevelse. Det var så rørende å jeg felte mange tårer,å snufsett litt der jeg satt. Jeg er så glad for at jeg fikk det med meg.
torsdag 18. november 2010
Ja er det ikke typisk
Nå som jeg har sovet mellom 15 og 18timer i strekk i en uke,så er jeg nå kommet til det stadiet hvor jeg ikke får sove. I natt var vel klokken rundt 3,før jeg sovnet,å opp tidlig i dag. Er jo så stupings og trøtt,men kroppen vil liksom ikke sove. Grrrrrr......
Jeg var så mørbanka når jeg sto opp,men gikk nå i dusjen med det samme. Hadde ikke energi til å klepå meg etterpå,så jeg tok livet på ro med morgenkåpa og litt lesing på nettet.
Etter noen timer med avslapping tok jeg fatt på husarbeidet. Å nå ser det riktig så trivelig ut her,å om formen synker på grunn av jobbinga,så øker gleden av å ha det trivelig rundt seg iallfall.
Kenneth dro fra jobben i dag for å hente ungene tidlig fra barnehagen. Det skulle være foreldrekaffe der,å jeg orker rett og slett ikke å bruke energien min på det. Kenneth hadde seinvakt så for han var det umulig å få det til også.
Faktisk så syns jeg det var riktig så koselig å få kost meg med kun 2 barn her hjemme noen timer før resten kom hjem.
Nå blir det kun sofakos,før jeg legger meg på spikermatta til kvelds. Det pleier å få meg til å sovne,om jeg legger meg på den i senga.
Jeg var så mørbanka når jeg sto opp,men gikk nå i dusjen med det samme. Hadde ikke energi til å klepå meg etterpå,så jeg tok livet på ro med morgenkåpa og litt lesing på nettet.
Etter noen timer med avslapping tok jeg fatt på husarbeidet. Å nå ser det riktig så trivelig ut her,å om formen synker på grunn av jobbinga,så øker gleden av å ha det trivelig rundt seg iallfall.
Kenneth dro fra jobben i dag for å hente ungene tidlig fra barnehagen. Det skulle være foreldrekaffe der,å jeg orker rett og slett ikke å bruke energien min på det. Kenneth hadde seinvakt så for han var det umulig å få det til også.
Faktisk så syns jeg det var riktig så koselig å få kost meg med kun 2 barn her hjemme noen timer før resten kom hjem.
Nå blir det kun sofakos,før jeg legger meg på spikermatta til kvelds. Det pleier å få meg til å sovne,om jeg legger meg på den i senga.
onsdag 17. november 2010
Jeg gjør nok lurt i holde meg i ro
Jeg merker alerede nå at formen stiger bitte litt igjen. Jeg holder meg unna alle sosiale samennkomster og møter. Nå skal jeg kun holde meg i mitt eget hus,å få formen der den var igjen. Selvfølgelig er det langt fra den formen jeg hadde fra før jeg ble syk,men det får bare være. Så lenge jeg kommer meg dit jeg var for noen uker siden,så er jeg fornøyd(så langt)
Jeg har kost meg med litt sying i heimen i dag. Det går smått,men det er godt å se at man får gjort noe liksom. Å når jeg gjør noe så "glemmer" jeg på et vis at jeg er trøtt. Hadde jeg lagt meg hadde jeg sovnet med engang.
Har fortsatt litt igjen av ryggsmertene,men det er mest start problemer nå. Venstre albue og venstre kne er ikke helt samarbeidsvillig da. Er en lang smerte der uten at jeg bruker kroppsdelene også.
Jeg er strålende fornøyd med dagen i dag.
I dag meldte jeg meg inn i ME foreningen ,den eneste grunnen til det var at for noen dager siden kom jeg over at de som er medlemer der kunne melde seg på et kurs igjennom dem.
HER HAR JEG KLIPT OG LIMT FRA HJEMMESIDEN DERES:
Balansenøkler i Trondheim 29.november-1.desember
Balansenøkler er et kurs for deg som er i ferd med å gjenvinne helse og livslyst etter
sykdom eller andre store belastninger. Dette 3-dagers kurset er spesielt rettet mot
mennesker med CFS/ME. Kurset har som formål å sette i gang gode forandringer
gjennom små forelesninger, lett stående qigong (kinesiske helseøvelser), liggende
meditasjon og avspenning og enkle mentale teknikker. Kursets "nøkleknippe"
inneholder balansenøkler som aksept og forandringsiver, gjøre og være, jeg og du,
innpust og utpust, indre og ytre.
• 29. november – 1. desember 2010, kl 15-19 alle dager, inkludert pause med servering.
• Rica Nidelven hotell Trondheim
• Pris kr 500,- (for medlemmer)
• Påmelding innen 20. november til Norges ME-forening Sør-Trøndelag ved Inger Marie Ekkerhaugen,
inger.marie@trondheim.online.noDenne e-post adressen er beskyttet fra spam bots, du trenger Javascript slått på for å se det evt. tlf. 95 70 34 89
Les kursbrosjyren her om du vil
Jeg har kost meg med litt sying i heimen i dag. Det går smått,men det er godt å se at man får gjort noe liksom. Å når jeg gjør noe så "glemmer" jeg på et vis at jeg er trøtt. Hadde jeg lagt meg hadde jeg sovnet med engang.
Har fortsatt litt igjen av ryggsmertene,men det er mest start problemer nå. Venstre albue og venstre kne er ikke helt samarbeidsvillig da. Er en lang smerte der uten at jeg bruker kroppsdelene også.
Jeg er strålende fornøyd med dagen i dag.
I dag meldte jeg meg inn i ME foreningen ,den eneste grunnen til det var at for noen dager siden kom jeg over at de som er medlemer der kunne melde seg på et kurs igjennom dem.
HER HAR JEG KLIPT OG LIMT FRA HJEMMESIDEN DERES:
Balansenøkler i Trondheim 29.november-1.desember
Balansenøkler er et kurs for deg som er i ferd med å gjenvinne helse og livslyst etter
sykdom eller andre store belastninger. Dette 3-dagers kurset er spesielt rettet mot
mennesker med CFS/ME. Kurset har som formål å sette i gang gode forandringer
gjennom små forelesninger, lett stående qigong (kinesiske helseøvelser), liggende
meditasjon og avspenning og enkle mentale teknikker. Kursets "nøkleknippe"
inneholder balansenøkler som aksept og forandringsiver, gjøre og være, jeg og du,
innpust og utpust, indre og ytre.
• 29. november – 1. desember 2010, kl 15-19 alle dager, inkludert pause med servering.
• Rica Nidelven hotell Trondheim
• Pris kr 500,- (for medlemmer)
• Påmelding innen 20. november til Norges ME-forening Sør-Trøndelag ved Inger Marie Ekkerhaugen,
inger.marie@trondheim.online.noDenne e-post adressen er beskyttet fra spam bots, du trenger Javascript slått på for å se det evt. tlf. 95 70 34 89
Les kursbrosjyren her om du vil
tirsdag 16. november 2010
Du og du jeg har grått mange tårer offentlig i dag
Det startet alerede på bussen bort til legen. Bussen var forsinket,å jeg så tidlig at jeg ikke kom til å rekke timen 8.30 Ettersom jeg er så sliten fortiden skal det jo ingen ting til før tårene kommer. Jeg hekla pulsvarmere for harde livet for å ikke gråte,men tårene trillet allikevel. Var nok mange som kikka rart på meg,men ingen sa noe.
Ingen sier noe om man ser noen gråter,vi vil jo ikke blande oss,men vi lurer nok på hva det er hun/han gråter for. Kanskje er det ikke så ofte at vi gråter i det offentlige rommet heller?
Kom meg omsider inn til legen,å der fortsatte det selvfølgelig å flomme. Legen sykmeldte meg helt ut november,med beskjed om at dette var nok bare et tilbakefall som kommer til å gå over om et par uker. Det er helt vanlig å få slike tilbakefall ettersom man automatisk gjør for mye når formen stiger. Han mener at jeg skal kunne komme tilbake 4 timer i uka på jobb fra desember igjen.
Jeg går å grubler på 2 andre ting også,som jeg håpet jeg skulle få mot til å ta opp med legen,men det greide jeg ikke. Jeg er skikkelig dårlig på å fortelle hvordan jeg har det å hva jeg går å grubler på. Kanskje neste gang da.
Neste runde var NAV. Skulle bare spørre i skranken om hvilke vedlegg jeg skulle sende med søknaden om arbeidsavklaringspengene og egenvurderinga mi. Hjelpes min,da begynte hun å snakke omå registrere seg,å at det var mye info på nettsiden deres. Jeg kjente at jeg ble helt svimmel og utmattet.Greide ikke å fokusere blikket på damen bank skranken,men fikk stotret frem at jeg skulle se på det når jeg kom hjem.
Hun insisterte på at jeg skulle ta det på deres maskiner for å få litt fortgang i prosessen. Å hun viste meg en pc,å hvor jeg skulle begynne å lese. Jeg gråt i strie strømmer å prøvde etter beste evne å forklare at jeg ikke greide å sette meg inn i dette akkurat NÅ.Jeg følte hun presset meg veldig,men det var sikkert ikke så ille,men jeg oppfattet det slik. Jeg syns alle i venterommet kikket på meg,å fikk med seg alt vi sa.
Omsider skjønte hun at jeg trengte tid på det der,å godtok at jeg kunne ta det med meg hjem. Fikk de passordene jeg trengte å var klar for å dra hjem.
Jeg var helt utslitt,men tenkte å muntre meg opp med et lite garn kjøp(det pleier jo å hjelpe),men det var ingenting som fristet. Så da var det bare å ta bussen hjem igjen.
13åringen hadde hjemmedag i dag,å hadde ryddet og vasket,å ordnet med lunsj for oss. Det kunne ikke passet bedre enn i dag. Etterpå hjalp han meg med å lese igjennom på NAV sin side hva jeg skulle søke om å hvilke vedlegg jeg skulle ha. Hjelpsomme gutten min,printet ut papirer så det kost etter.
Håper å få sendt inn papirene litt kjapt nå.
Etter en real strekk på sofaen(ja,jeg sovnet nok litt),så har jeg kost meg med litt strikking igjen. Å det er virkelig terapi. Da slapper jeg skikkelig av.
Ingen sier noe om man ser noen gråter,vi vil jo ikke blande oss,men vi lurer nok på hva det er hun/han gråter for. Kanskje er det ikke så ofte at vi gråter i det offentlige rommet heller?
Kom meg omsider inn til legen,å der fortsatte det selvfølgelig å flomme. Legen sykmeldte meg helt ut november,med beskjed om at dette var nok bare et tilbakefall som kommer til å gå over om et par uker. Det er helt vanlig å få slike tilbakefall ettersom man automatisk gjør for mye når formen stiger. Han mener at jeg skal kunne komme tilbake 4 timer i uka på jobb fra desember igjen.
Jeg går å grubler på 2 andre ting også,som jeg håpet jeg skulle få mot til å ta opp med legen,men det greide jeg ikke. Jeg er skikkelig dårlig på å fortelle hvordan jeg har det å hva jeg går å grubler på. Kanskje neste gang da.
Neste runde var NAV. Skulle bare spørre i skranken om hvilke vedlegg jeg skulle sende med søknaden om arbeidsavklaringspengene og egenvurderinga mi. Hjelpes min,da begynte hun å snakke omå registrere seg,å at det var mye info på nettsiden deres. Jeg kjente at jeg ble helt svimmel og utmattet.Greide ikke å fokusere blikket på damen bank skranken,men fikk stotret frem at jeg skulle se på det når jeg kom hjem.
Hun insisterte på at jeg skulle ta det på deres maskiner for å få litt fortgang i prosessen. Å hun viste meg en pc,å hvor jeg skulle begynne å lese. Jeg gråt i strie strømmer å prøvde etter beste evne å forklare at jeg ikke greide å sette meg inn i dette akkurat NÅ.Jeg følte hun presset meg veldig,men det var sikkert ikke så ille,men jeg oppfattet det slik. Jeg syns alle i venterommet kikket på meg,å fikk med seg alt vi sa.
Omsider skjønte hun at jeg trengte tid på det der,å godtok at jeg kunne ta det med meg hjem. Fikk de passordene jeg trengte å var klar for å dra hjem.
Jeg var helt utslitt,men tenkte å muntre meg opp med et lite garn kjøp(det pleier jo å hjelpe),men det var ingenting som fristet. Så da var det bare å ta bussen hjem igjen.
13åringen hadde hjemmedag i dag,å hadde ryddet og vasket,å ordnet med lunsj for oss. Det kunne ikke passet bedre enn i dag. Etterpå hjalp han meg med å lese igjennom på NAV sin side hva jeg skulle søke om å hvilke vedlegg jeg skulle ha. Hjelpsomme gutten min,printet ut papirer så det kost etter.
Håper å få sendt inn papirene litt kjapt nå.
Etter en real strekk på sofaen(ja,jeg sovnet nok litt),så har jeg kost meg med litt strikking igjen. Å det er virkelig terapi. Da slapper jeg skikkelig av.
mandag 15. november 2010
Huff i dag tok jeg en tung avgjørelse
Jeg var på nippet å ringe legen flere ganger i formiddag,men samvittigheten min stoppet meg flere ganger.
Jeg har jo sagt ja til å være friskmeldt 10% ut måneden,å det var et stort nederlag å gå til det skrittet å faktisk ringe legen i dag. Hjertet dundret i hundre,å tårene presset på. Hva skulle jeg si egentlig?
Jeg misliker situasjoner som dette,å mener vel egentlig at har man sagt ja,så har man sagt ja,å da må man gjøre det beste utav det. Planen min var jo å bite tenna sammen,å droppe alt annet i November bare for å greie å være på jobb de 4 timene i løpet av uka.
Etter å ha sovet bort store deler av forige uke kunne jeg ikke gjøre annet enn å krype til korset. Jeg fikk lege time i morgen. Å det var en lettelse å faktisk ha ringt legen,å sagt fra jobben at jeg ikke kommer i morgen.
Nå er jeg spent på hva legen sier i morgen,å hva han synes at jeg skal gjøre fremover.
Jeg sov til kl. 11 i dag,så det ble en 11timers søvn i natt. Etter et par timer var jeg stup trøtt igjen,å hadde bare lyst til å sove mer. Prøvde å små rydde litt i huset for å holde meg våken. Jeg vet jo ikke hva som er best for meg når jeg er trøtt engang. Burde jeg bare sove? Eller bør jeg finne på noe for å holde meg våken?
Jeg orket ikke lage middag i dag,men jeg greide nå å holde familien med selskap under middagen. Det var utrolig koselig da,å være i form til å spise med familien.
Jeg føler ikke noe sult,å har problemer med å huske å spise. Det krever jo ikke så mye energi å ligge å sove,så sulten er vel borte av den grunn.
Det har vært mange tårer i dag. Jeg synes det er forferdelig tungt å si at jeg ikke greier å jobbe. Det var et slag i trynet å oppdage at formen ble bare dårligere og dårligere. Å det er en skremmende tanke å tenke at jeg skal bli så dårlig som jeg var for snart et år siden. Jeg har brukt 9mnd på å komme meg noen timer på jobb,men det tok bare 1mnd i jobb før formen tok knekken på meg igjen.
Jeg har jo sagt ja til å være friskmeldt 10% ut måneden,å det var et stort nederlag å gå til det skrittet å faktisk ringe legen i dag. Hjertet dundret i hundre,å tårene presset på. Hva skulle jeg si egentlig?
Jeg misliker situasjoner som dette,å mener vel egentlig at har man sagt ja,så har man sagt ja,å da må man gjøre det beste utav det. Planen min var jo å bite tenna sammen,å droppe alt annet i November bare for å greie å være på jobb de 4 timene i løpet av uka.
Etter å ha sovet bort store deler av forige uke kunne jeg ikke gjøre annet enn å krype til korset. Jeg fikk lege time i morgen. Å det var en lettelse å faktisk ha ringt legen,å sagt fra jobben at jeg ikke kommer i morgen.
Nå er jeg spent på hva legen sier i morgen,å hva han synes at jeg skal gjøre fremover.
Jeg sov til kl. 11 i dag,så det ble en 11timers søvn i natt. Etter et par timer var jeg stup trøtt igjen,å hadde bare lyst til å sove mer. Prøvde å små rydde litt i huset for å holde meg våken. Jeg vet jo ikke hva som er best for meg når jeg er trøtt engang. Burde jeg bare sove? Eller bør jeg finne på noe for å holde meg våken?
Jeg orket ikke lage middag i dag,men jeg greide nå å holde familien med selskap under middagen. Det var utrolig koselig da,å være i form til å spise med familien.
Jeg føler ikke noe sult,å har problemer med å huske å spise. Det krever jo ikke så mye energi å ligge å sove,så sulten er vel borte av den grunn.
Det har vært mange tårer i dag. Jeg synes det er forferdelig tungt å si at jeg ikke greier å jobbe. Det var et slag i trynet å oppdage at formen ble bare dårligere og dårligere. Å det er en skremmende tanke å tenke at jeg skal bli så dårlig som jeg var for snart et år siden. Jeg har brukt 9mnd på å komme meg noen timer på jobb,men det tok bare 1mnd i jobb før formen tok knekken på meg igjen.
Abonner på:
Innlegg (Atom)