Du verden så fort en helg kan gå. Ja,for ikke å snakke om uker og måneder,å snart er det gått et år.Et år siden jeg ble syk.I snart et år har jeg levde i "mørket",jeg har sikkert sovet bort et halvt år. Hvordan er det mulig? Å det merkeligste er at man "glemmer" så fort. Jeg syns jeg har hatt et bra år,men når jeg tenker meg om,eller spør Kenneth,så har jeg vært veldig fraværende i det året som har gått.
Den som sover merker ikke at tiden går,men de som blir sittende igjen med ansvaret når partneren sover,merker det veldig både på psyken og kroppen. Jeg er så takknemlig for at Kenneth har vært der for meg og ungene. Vi hadde ikke klart oss uten han.
I helga var vi på Oppdal igjen,å denne gangen fikk jeg nå litt utbytte av å være der også. Jeg sov riktig nok 15timer i natt,men allikevel føler jeg at jeg har vært der for Kenneth og ungene. Har en del smÆrter i albue og knær,å muskelstyrken i skuldrene/overarmene er så skral at jeg sliter med å løfte ei skål med mat. Det er helt sykt hvor mye muskelmasse som må ha blitt borte det siste året.
Jeg har fått beskjed om å ikke trene,for da tapper jeg meg for mer energi enn jeg greier å fylle på. Men nå lurer jeg virkelig på om man burde prioritere anderledes. Ja,at jeg rett og slett bør trene for så å bli sengeliggende etterpå. Ikke vet jeg for jeg er ingen ekspert på ME.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar