torsdag 16. desember 2010

I dag våknet jeg å følte meg i fin form

For en lykke det er å våkne,å føle seg uthvilt og uten den mørbanka følelsen. Å gå ned trappa gikk som en drøm,ingen stive ankler,knær eller hofter. Det her ser ut til å bli en strålende dag.

Den turen i svømmehallen satt jammen i noen dager ja. Men det var helt klart verd det. Det blir en del planlegging når man er syk. Eller planlegging er kanskje feil å si,for det er vanskelig å planlegge. Det blir vel heller det at man dropper ting i forrkant og må regne med å ikke få med seg ting de første dagene etter en liten utskjellelse.

Ungene vet godt hva jeg kan være med på å ikke være med på. 7åringen hadde hockeytrening på tirsdag,å ville igrunn at jeg skulle være med,men så kom hun på at det skulle være julefrokost dagen etter. Å da sa hun med engang,at "nei,det kan du jo ikke,for da kan du ikke dra på frokosten i morgen"

Det er fryktelig trist at jeg må droppe noe av ungenes ting,men akkurat nå er jeg fornøyd med at jeg greier å bli med på noe. Hadde frokosten vært på ettermiddagen/kvelden,så hadde jeg kanskje greid begge deler ettersom formen blir bedre utpå ettermiddagen,men da hadde jeg nok måtte regne med noen dager i senga etterpå.

Det er vanskelig å få folk til å forstå hvor mye jeg prøver hver dag. De gangene folk ser meg,så ser jeg jo ikke syk ut. Men de gangene folk ser meg har jeg stortsett spart meg opp til det også da,for at det skal være en god dag. Man blir en god skuespiller når man har ME,for man vil jo ikke at noen skal se på deg at du er syk. Er vel ingen andre heller som treffer folk om man er nedsylta av en influensa,man venter til man føler seg bedre.

Jeg har akkurat innsett at jeg ikke kommer meg i jobb med det første,å at jeg må gå over på arbeidsavklaringspenger. Det kommer til å merkes godt økonomisk,men det kan man ikke tenke på.
 Blir litt irritert når folk sier til meg at "det kan dere jo ikke greie,å hadde det vært meg så hadde jeg måtte solgt kanskje bil,hus eller hytte."
Man skal vel ikke trykke folk enda mer ned,skal man vel?
Klart jeg skjønner at det blir tøft med mindre penger,men samtidig så har man mye å gå på i et så rikt land som vi bor i. Vi har mer enn vi trenger,å jeg tror fint man kan kutte ned på forbruket sitt for en periode ja. I jobb kan jeg ikke uansett,så det er ikke noe alternativ. Å skulle jeg gått å suttra over pengene,så hadde jeg iallfall ikke blitt i bedre form.

Nei,her må man glede seg over det som skjer her og nå,å ikke hva som står på lønnskontoen. Penger er ikke alt her i verden. Jeg har mye mer glede og nytte av å greie de små tingene. Gleder meg til den dagen jeg er så frisk at jeg kan dusje når jeg vil. Nå er det slik at jeg dropper dusjen for å spare den energien til seinere gjøremål den dagen.
Eller den dagen jeg orker å lage meg mat hver dag. Det er ofte at jeg ikke orker å komme meg opp av senga før langt på dag.
Orker ikke å gå på do engang,å da kan jeg heller ikke drikke vann, for da må jeg jo på do.
Det er ikke JEG som ikke orker,men det er KROPPEN min. Hodet fungerer helt perfekt,å jeg sender alle de signalene jeg kan om at kroppen skal flytte på seg,uten at noe skjer. Ikke engang øynene vil åpne seg,å heller ikke munnen så jeg kan rope ned til Kenneth eller ungene om det er noe jeg vil.

Nei,når man er på det sykeste så er det rett og slett fortvilende. Man vil så gjerne,men noe har "lammet" kroppen for en periode. Å hvordan tror dere da det er  å bli møtt med " å,du ser jo så frisk ut,hvorfor er ikke du i jobb da?"  Eller: "Hvorfor kom du ikke i går da,du er jo ikke syk"

Folk skulle bare ha vist hvor mye av dagen,uka,måneden,året man faktisk er syk. De små turene man kommer seg ut å ser frisk ut er ikke hverdagen til en med ME.
Det kreves utrolig mye ,å jeg jobber og sliter hverdag for å få en så god dag som mulig.Ingen ønsker jo å leve slik jeg gjør nå.
 Vanlige folk trenger ikke å tenke på hva de gjør engang. Klart de blir sliten de også,men de kommer seg ved å slappe av 30min på sofaen.

I dag skal jeg ta meg en tur ut tenker jeg.En rolig spasertur opp til biblioteket blir bra,men da må jeg bare huske på å styre unna langfrimenuttet til skolen,for det blir for mye folk selv på en god dag.

1 kommentar:

  1. Det er så fint at du skriver hvordan hverdagen til ME-syke virkelig utarter seg, for det tror jeg de færreste (inkludert meg selv) faktisk forstår!

    SvarSlett