lørdag 31. juli 2010

Ny taktikk,for å få en bedre oversikt for min egen del.

Ja,nå velger jeg faktisk å sette meg ned å blogge litt om mine ME dager.
Jeg gjør ikke det for at andre skal kunne lese hvor ille jeg har det til tider,men for at jeg selv skal se om jeg finner ut av hvordan jeg på best mulig måte kan få en mer positiv hverdag.

Jeg ble akutt syk i desember09, å har vært 100%sykmeldt siden det. Når jeg ser tilbake på høsten 09,så startet det vel egentlig allerede da,uten at jeg skjønte hva det var.
Var flere ganger til legen pga dårlig fom,uten at han fant noe annet enn verdiforandringer på stoffskiftet.

Nå er det ingen tvil lengre,å jeg fikk diagnosen ME for en stund siden. Jeg husker ikke hvilken måned,men det må ha vært i februar/mars engang.
Dagene,ukene,måneden går bare fra meg,å jeg greier ikke å henge med. Jeg kan telle på en hånd de dagene jeg faktisk har følt at jeg har levd,å ikke bare eksistert i alle disse månedene. Tragisk at et liv skal forsvinne ut i intet.

Jeg har prøvd å fokusere mye på ungene da, å hver gang jeg har hatt litt energi til overs så har jeg "nussa opp",kilt,tulla og tøysa med de.
I går skulle jeg vise eldstemann på 13,at jeg fortsat var sterkere enn han, å jeg ble helt utslitt av at jeg holdt ham fast i toppen 30sek.
Måtte legge meg neppå etterpå,å ta en hvil. Man skal ikke ha det slik i livet at man ikke har energi til å leke med barna sine.

Det er de fysiske tingene som tapper meg fortest og mest for energi. Så jeg holder meg helst innom hus. Ille nok å komme seg fra rom til rom til tider.

Jeg er overfølsom for lyd og lys,men det varierer veldig fra dag til dag nå. Tidligere satt jeg med persiennene nede hver dag,å TV og data var en uting. Å for ikke å snakk om hvor mye jeg kjeftet på ungenes lek. Den minste lyd kan få tromhinna til å vrenge seg når det står på som værst. Å jeg hører lyder ingen andre har sjans til å høre,så det er ikke enkelt å stenge lyden ute heller. Her har ørepropper vært litt til hjelp da.
7åringen har sagt flere ganger" mamma,æ trur du må finni øreproppan din no"

Sukk,de er nå så forståelsesfulle også da. Det kan ikke være lett for en unge å forstå hvorfor mamsen ligger rett ut i senga i flere dager,å bare tar i mot små lyn visitter på rommet av gullungene.

Å vipps etter noen dager i mørket så er mamsen helt i 100,å prøver å få gjort mest mulig på kortest mulig tid. Å da skal alt dokumenters ,så vi har noe å se på sammens i ettertid. Vil jo ikke at ungene skal sitte igjen med en barndom der mamsen ikke var tilstedeværende heller.

2 kommentarer:

  1. Huff, håper du blir fort bedre, selv om jeg innser at her må du nok bruke tiden til hjelp! God bedring og ta vare på øyeblikkene.

    SvarSlett
  2. Takk for det amylin. Det viktigste nå er som du sier å ta vare på øyeblikkene. Å det synes jeg at jeg greier. Har ikke gledet meg over fuglesang siden jeg var barn, men i vår da jeg endelig kom meg utom huset et stykke å fikk høre fuglesangen,å solen som skinnte i snøen. Ja,da følte jeg virkelig at jeg levde igjen.
    Normalt så hadde jeg ikke tenkt noe over det.

    SvarSlett