Nok en dag jeg føler at jeg lever og kan bidra med no.

Det er så herlig å våkne å kjenne seg noenlunde frisk. I går var det en slaraffen dag,jeg orket ikke engang å blogge om den. Alt var bare tungt og tussig,å smertene var uutholdelig. Jeg var svimmel og kvalm,å hodet og hjertet dundret om hverandre.Svetta meg igjennom natta her også,å våknet uthvilt. Ja når jeg sier uthvilt så er det så uthvilt som jeg kan bli akkurat nå.

Vi var tom for havregryn,å jeg gikk ned for å se om Kenneth hadde havregryn i barnehagen. Klokken var 9.30 å alle ungene hadde kommet. Ettersom det er oppstart av nye barn,så var det rimelig kaotisk der nede med snørr og tårer og en vikar sammen Kenneth.

Jeg kjente meg så frisk og rask at jeg tok i et tak. Det var så givende å være der sammen dem,å tiden bare fløy. At ungene skreik i ørene mine gjorde ikke no,jeg så jo at de hadde glede av å ha meg der også. Å de roet seg ned. Jeg var sammen dem i 1,5 time,men da kjente jeg at det var godt å gå opp å finne sofaen igjen.

Man må gi utrolig mye av seg selv for å jobbe i barnehage, men så får du igjen for det også da. Det er nok bare i barnehage sektoren man blir møtt med x antall klemmer når man kommer på jobb, å man får enda flere klemmer når man går hjem. Unger er herlige, å jeg kjente i dag at jeg savner å  jobbe med de aller minste. Håper virkelig at jeg kommer meg ut i jobb igjen,å da selvfølgelig helst på småbarn. Jeg blir mindre stresset der og tempoet er ikke i høygir hele dagen. Hmmmm...det var godt å kunne gjøre det man ønsker den tiden det var.

Etter en god runde med sofa hvil kom jeg da meg opp på beina igjen,å kunne ta fatt på litt husarbeid. Fikk støvsugd og vasket gulv,så bars det opp i senga for en skikkelig to timers dupp.

Har hatt mindre vondt i arma i dag,å håper å få strikket noen runder nå i kveld sammen med et glass rødvin eller to. At hodet dundrer er det vel ikke stort å gjøre med. Det funker jo ikke med noen tabletter heller,så da er det vel ingen poeng i å ta de heller.