søndag 28. november 2010

Hytte helga med familien ble jo riktig så koselig

Ja,jeg skal ikke klage. Både fredagen og lørdagen var jeg i fin form,å vi vaska og rydda på hytta. Det er så koselig når alle bidrar. Å så var det klart for å dra frem julepynten. Å det var nok motivasjonen for de fleste tenker jeg.

Det var skikkelig surt og kaldt på hytta også,så noe ute vær ble det ikke på oss. Jeg hadde så lyst til å ake,men det er for lite snø på oppdal enda. Det er mer snø her enn på fjellet. Merkelige greier altså. Blir suverent den dagen det kommer snø,for da vil jeg ut å ake med ungene.

Merker at kroppen svikter når jeg går ut i kulda. Hofta og kneet var kranglete i helga når vi gikk til og fra bilen og til butikken osv

Men så fort jeg kommer meg inn i varmen igjen går det over. Merkelige greier det der.

Har pyntet huset hjemme også nå, å det kjennes at jeg har stått på litt vel mye i helga,men det er verd det da. Jeg kan jo hvile i morgen når ungene er på skolen og i barnehagen.

I morgen ettermiddag/kveld skal jeg på kurs. Det er et tredagers kurs for slike ME syke da vettdu. Blir interessant ja.
Kursinfo

fredag 26. november 2010

Det humper og går,å nå er det jaggu meg helg igjen

Fysj som tider går. Dagene bare flyr av sted,å jeg rekker ikke å henge med.Merket jo at en liten bedring i starten av uka,å valgte å dra på ukas strikke treff. Det var jo riktig så hyggelig,å jeg hadde ikke noe problemer med å følge med i samtalene. Smerten var jo der selvfølgelig,men jeg greide å skyve den bort slik at jeg fikk det hyggelig i det selskapet jeg var i.

Straffen for å ha det hyggelig kommer etterpå. Å da er det ikke bare nødvendigvis bare dagen etter,men flere dager som blir ødelagt. Jeg blir helt tom i kroppen,det kjennes ut som noen strammer rundt beina og armene mine. Å da greier jeg knapt nok å bevege den kroppsdelen. Det er akkurat som om halve hånda eller foten er lam,kjenner ingen ting i den,å det kreves mye konsentrasjon for å få en bevegelse i den "lamma" delen av kroppen.

Så har vi hodet da som blir fult av sirup. Ja,det er så fult av dritt inni hjernen at den ikke går rundt. Da er det faktisk bedre med de dagene hodet fungerer,men kroppen skrangler.

Vi har hatt noen artige samtaler i heimen her i uka som har gått. Ja,for jeg surrer jo så mye med ord når jeg er sliten. Men jeg kjenner at det er dager der jeg også blir irritert over at jeg ikke greier å finne riktig ord. Jeg skjønner ikke hva som skjer,men det er en kortslutning oppi der til tider.

Ukas blemme denne gangen må være når jeg skulle vaske klær,å slengte klærne inn i dusjen. Skjønte ikke hva jeg dreiv med før jeg ikke fant noe plass å helle såpe pulveret oppi;-)

God helg:-)

søndag 21. november 2010

Så var nok en helg over

Du verden så fort en helg kan gå. Ja,for ikke å snakke om uker og måneder,å snart er det gått et år.Et år siden jeg ble syk.I snart et år har jeg levde i "mørket",jeg har sikkert sovet bort et halvt år. Hvordan er det mulig? Å det merkeligste er at man "glemmer" så fort. Jeg syns jeg har hatt et bra år,men når jeg tenker meg om,eller spør Kenneth,så har jeg vært veldig fraværende i det året som har gått.

Den som sover merker ikke at tiden går,men de som blir sittende igjen med ansvaret når partneren sover,merker det veldig både på psyken og kroppen.  Jeg er så takknemlig for at Kenneth har vært der for meg og ungene. Vi hadde ikke klart oss uten han.

I helga var vi på Oppdal igjen,å denne gangen fikk jeg nå litt utbytte av å være der også. Jeg sov riktig nok 15timer i natt,men allikevel føler jeg at jeg har vært der for Kenneth og ungene. Har en del smÆrter i albue og knær,å muskelstyrken i skuldrene/overarmene er så skral at jeg sliter med å løfte ei skål med mat. Det er helt sykt hvor mye muskelmasse som må ha blitt borte det siste året.

Jeg har fått beskjed om å ikke trene,for da tapper jeg meg for mer energi enn jeg greier å fylle på. Men nå lurer jeg virkelig på om man burde prioritere anderledes. Ja,at jeg rett og slett bør trene for så å bli sengeliggende etterpå. Ikke vet jeg for jeg er ingen ekspert på ME.

fredag 19. november 2010

Du og du for en herlig forestilling

Jeg har gått og vært så spent på om jeg skulle greie å være med på skoleforestillingen i Olavshallen i kveld. 7 og 9 åringen har vært med på skolens 40års jubileums forestilling.

Vi torde ikke å kjøpe billetter før i går kveld, jeg ville jo gjerne være med,å da ville jeg jo også sitte sammen med mannen min. Det har vært litt nervepirrende om det faktisk var billetter igjen,for skolen gikk tidlig ut å sa at man bare kunne kjøpe to billetter hver,så man var sikker på at alle elevene ble representert.

Jeg tok et par smertestillende før jeg dro,å det tok den største smerte toppen. Er hodet og den stressa følelsen i kroppen som har vært verst. Lys og lyd gikk forbausende bra,bortsett fra all klappinga. Gud så vondt det var,den lyden skar seg langt inni øra. Hun siden av meg så rart på meg et par ganger når de andre klappet,å jeg satt med fingra i øra. 

Vi var litt smarte som kom i siste liten til forestillinga,for da slapp jeg unna det verste maset med alt folket. Det var utrolig godt at de fleste alerede satt i salen når vi kom.

Jeg var spent på hvordan det ville bli i pausen,men heldigvis var det ikke pause. De kjørte en samenhengende forestilling på 1,5 time. Det var lurt for min del,men kjente allikevel at jeg hadde fått mer enn nok etter 1 time. Lårene begynte å dirre,å hodet holdt på å eksplodere. Man blir utsatt for mye inntrykk på kort tid,å det takler jeg ikke så godt.

Helt på slutten hadde de "fyrverkeri",å det smalt,å den krutt lukta som kom etterpå var utrolig intens. Jeg trodde ikke jeg skulle få puste,å måtte fokusere på å puste med magen,å ikke tenke på lukta.

Men,du og du for en opplevelse. Det var så rørende å jeg felte mange tårer,å snufsett litt der jeg satt. Jeg er så glad for at jeg fikk det med meg.

torsdag 18. november 2010

Ja er det ikke typisk

Nå som jeg har sovet mellom 15 og 18timer i strekk i en uke,så er jeg nå kommet til det stadiet hvor jeg ikke får sove. I natt var vel klokken rundt 3,før jeg sovnet,å opp tidlig i dag. Er jo så stupings og trøtt,men kroppen vil liksom ikke sove. Grrrrrr......

Jeg var så mørbanka når jeg sto opp,men gikk nå i dusjen med det samme. Hadde ikke energi til å klepå meg etterpå,så jeg tok livet på ro med morgenkåpa og litt lesing på nettet.

Etter noen timer med avslapping tok jeg fatt på husarbeidet. Å nå ser det riktig så trivelig ut her,å om formen synker på grunn av jobbinga,så øker gleden av å ha det trivelig rundt seg iallfall.

Kenneth dro fra jobben i dag for å hente ungene tidlig fra barnehagen. Det skulle være foreldrekaffe der,å jeg orker rett og slett ikke å bruke energien min på det. Kenneth hadde seinvakt så for han var det umulig å få det til også.
Faktisk så syns jeg det var riktig så koselig å få kost meg med kun 2 barn her hjemme noen timer før resten kom hjem.

Nå blir det kun sofakos,før jeg legger meg på spikermatta til kvelds. Det pleier å få meg til å sovne,om jeg legger meg på den i senga.

onsdag 17. november 2010

Jeg gjør nok lurt i holde meg i ro

Jeg merker alerede nå at formen stiger bitte litt igjen. Jeg holder meg unna alle sosiale samennkomster og møter. Nå skal jeg kun holde meg i mitt eget hus,å få formen der den var igjen. Selvfølgelig er det langt fra den formen jeg hadde fra før jeg ble syk,men det får bare være. Så lenge jeg kommer meg dit jeg var for noen uker siden,så er jeg fornøyd(så langt)

Jeg har kost meg med litt sying i heimen i dag. Det går smått,men det er godt å se at man får gjort noe liksom. Å når jeg gjør noe så "glemmer" jeg på et vis at jeg er trøtt. Hadde jeg lagt meg hadde jeg sovnet med engang.

Har fortsatt litt igjen av ryggsmertene,men det er mest start problemer nå. Venstre albue og venstre kne er ikke helt samarbeidsvillig da. Er en lang smerte der uten at jeg bruker kroppsdelene også.

Jeg er strålende fornøyd med dagen i dag.

I dag meldte jeg meg inn i ME foreningen ,den eneste grunnen til det var at for noen dager siden kom jeg over at de som er medlemer der kunne melde seg på et kurs igjennom dem.

HER HAR JEG KLIPT OG LIMT FRA HJEMMESIDEN DERES:

Balansenøkler i Trondheim 29.november-1.desember


Balansenøkler er et kurs for deg som er i ferd med å gjenvinne helse og livslyst etter

sykdom eller andre store belastninger. Dette 3-dagers kurset er spesielt rettet mot

mennesker med CFS/ME. Kurset har som formål å sette i gang gode forandringer

gjennom små forelesninger, lett stående qigong (kinesiske helseøvelser), liggende

meditasjon og avspenning og enkle mentale teknikker. Kursets "nøkleknippe"

inneholder balansenøkler som aksept og forandringsiver, gjøre og være, jeg og du,

innpust og utpust, indre og ytre.



• 29. november – 1. desember 2010, kl 15-19 alle dager, inkludert pause med servering.

• Rica Nidelven hotell Trondheim

• Pris kr 500,- (for medlemmer)

• Påmelding innen 20. november til Norges ME-forening Sør-Trøndelag ved Inger Marie Ekkerhaugen,

inger.marie@trondheim.online.noDenne e-post adressen er beskyttet fra spam bots, du trenger Javascript slått på for å se det evt. tlf. 95 70 34 89

Les kursbrosjyren her om du vil

tirsdag 16. november 2010

Du og du jeg har grått mange tårer offentlig i dag

Det startet alerede på bussen bort til legen. Bussen var forsinket,å jeg så tidlig at jeg ikke kom til å rekke timen 8.30 Ettersom jeg er så sliten fortiden skal det jo ingen ting til før tårene kommer. Jeg hekla pulsvarmere for harde livet for å ikke gråte,men tårene trillet allikevel. Var nok mange som kikka rart på meg,men ingen sa noe.

Ingen sier noe om man ser noen gråter,vi vil jo ikke blande oss,men vi lurer nok på hva det er hun/han gråter for. Kanskje er det ikke så ofte at vi gråter i det offentlige rommet heller?

Kom meg omsider inn til legen,å der fortsatte det selvfølgelig å flomme. Legen sykmeldte meg helt ut november,med beskjed om at dette var nok bare et tilbakefall som kommer til å gå over om et par uker. Det er helt vanlig å få slike tilbakefall ettersom man automatisk gjør for mye når formen stiger. Han mener at jeg skal kunne komme tilbake 4 timer i uka på jobb fra desember igjen.

Jeg går å grubler på 2 andre ting også,som jeg håpet jeg skulle få mot til å ta opp med legen,men det greide jeg ikke. Jeg er skikkelig dårlig på å fortelle hvordan jeg har det å hva jeg går å grubler på. Kanskje neste gang da.

Neste runde var NAV. Skulle bare spørre i skranken om hvilke vedlegg jeg skulle sende med søknaden om arbeidsavklaringspengene og egenvurderinga mi. Hjelpes min,da begynte hun å snakke omå registrere seg,å at det var mye info på nettsiden deres. Jeg kjente at jeg ble helt svimmel og utmattet.Greide ikke å fokusere blikket på damen bank skranken,men fikk stotret frem at jeg skulle se på det når jeg kom hjem.

Hun insisterte på at jeg skulle ta det på deres maskiner for å få litt fortgang i prosessen. Å hun viste meg en pc,å hvor jeg skulle begynne å lese. Jeg gråt i strie strømmer å prøvde etter beste evne å forklare at jeg ikke greide å sette meg inn i dette akkurat NÅ.Jeg følte hun presset meg veldig,men det var sikkert ikke så ille,men jeg oppfattet det slik. Jeg syns alle i venterommet kikket på meg,å fikk med seg alt vi sa.

Omsider skjønte hun at jeg trengte tid på det der,å godtok at jeg kunne ta det med meg hjem. Fikk de passordene jeg trengte å var klar for å dra hjem.

Jeg var helt utslitt,men tenkte å muntre meg opp med et lite garn kjøp(det pleier jo å hjelpe),men det var ingenting som fristet. Så da var det bare å ta bussen hjem igjen.

13åringen hadde hjemmedag i dag,å hadde ryddet og vasket,å ordnet med lunsj for oss. Det kunne ikke passet bedre enn i dag. Etterpå hjalp han meg med å lese igjennom på NAV sin side hva jeg skulle søke om å hvilke vedlegg jeg skulle ha. Hjelpsomme gutten min,printet ut papirer så det kost etter.

Håper å få sendt inn papirene litt kjapt nå.

Etter en real strekk på sofaen(ja,jeg sovnet nok litt),så har jeg kost meg med litt strikking igjen. Å det er virkelig terapi. Da slapper jeg skikkelig av.

mandag 15. november 2010

Huff i dag tok jeg en tung avgjørelse

Jeg var på nippet å ringe legen flere ganger i formiddag,men samvittigheten min stoppet meg flere ganger.
 Jeg har jo sagt ja til å være friskmeldt 10% ut måneden,å det var et stort nederlag å gå til det skrittet å faktisk ringe legen i dag. Hjertet dundret i hundre,å tårene presset på. Hva skulle jeg si egentlig?

Jeg misliker situasjoner som dette,å mener vel egentlig at har man sagt ja,så har man sagt ja,å da må man gjøre det beste utav det. Planen min var jo å bite tenna sammen,å droppe alt annet i November bare for å greie å være på jobb de 4 timene i løpet av uka.

Etter å ha sovet bort store deler av forige uke kunne jeg ikke gjøre annet enn å krype til korset. Jeg fikk lege time i morgen. Å det var en lettelse å faktisk ha ringt legen,å sagt fra jobben at jeg ikke kommer i morgen.

Nå er jeg spent på hva legen sier i morgen,å hva han synes at jeg skal gjøre fremover.

Jeg sov til kl. 11 i dag,så det ble en 11timers søvn i natt. Etter et par timer var jeg stup trøtt igjen,å hadde bare lyst til å sove mer. Prøvde å små rydde litt i huset for å holde meg våken. Jeg vet jo ikke hva som er best for meg når jeg er trøtt engang. Burde jeg bare sove? Eller bør jeg finne på noe for å holde meg våken?

Jeg orket ikke lage middag i dag,men jeg greide nå å holde familien med selskap under middagen. Det var utrolig koselig da,å være i form til å spise med familien.

Jeg føler ikke noe sult,å har problemer med å huske å spise. Det krever jo ikke så mye energi å ligge å sove,så sulten er vel borte av den grunn.

Det har vært mange tårer i dag. Jeg synes det er forferdelig tungt å si at jeg ikke greier å jobbe. Det var et slag i trynet å oppdage at formen ble bare dårligere og dårligere. Å det er en skremmende tanke å tenke at jeg skal bli så dårlig som jeg var for snart et år siden. Jeg har brukt 9mnd på å komme meg noen timer på jobb,men det tok bare 1mnd i jobb før formen tok knekken på meg igjen.

søndag 14. november 2010

Nå begynner jeg å huske hvordan starten med ME var

Jeg ligger jo bare å sover jo. Greier ikke å holde øya åpne. Jeg sto opp med ungene i 6 tiden i går,men så fort mannen sto opp i 9 tiden var det sovetid for meg igjen.
Jeg kom meg ikke opp før 17.30,å det var klart for taco. Etter noen timer var det bare å si god natt igjen for min del. Sukk,jeg greide ikke å stå opp for å ordne til farsdag i dag engang. Stakkars Kenneth måtte lage frokost til meg isteden.

Jeg er helt tom for energi. Orker knapt nok å snakke med familien. Mobilen min har vært på lydløs i flere dager nå,å jeg svarer knapt nok på meldingene som tikker inn. Jeg har ikke krefter til å engasjere meg i noe som helst.

Det begynner å ligne på den andre fasen når jeg ble syk. Jeg bare sov og sov og sov.

Jeg har vurdert å gå til legen å få gjort om sykmeldninga mi,men jeg kommer helt sikkert ikke til å gjøre det. Jeg er ikke den typen som bryter en avtale. Jeg skal ikke på jobb før på tirsdag,så jeg får se hvordan formen blir i morgen. Jeg er sjeleglad for at jeg ikke skal på jobb i morgen iallfall.

Har hatt mye smerter i albuer,hofter og knær. Å ryggen tåler jo ikke ligge stille i senga i så mange timer i døgnet. Matlysten er skrall,å det kunne jo vært positivt det,men jeg hiver jo innpå søtsaker isteden.

Litt smerter helt nederst i magen,med strålinger nedover lysken. Ellers så er jo hodet på plass igjen da,har ikke hatt hodepine på flere dager. Deilig.

Var å feiret bursdag i ettermiddag,men det var ikke noe særlig for min del. Jeg vurderte å holde meg hjemme,men ettersom jeg ikke ser de så ofte,så var det greit å ta turen.

I morgen blir det nok en hviledag for min del.

fredag 12. november 2010

Har vært oppe i 3 timer nå,å kunne godt tenke meg å sove igjen.

Jeg skjønner fortsatt ikke at det er mulig å sove så mange timer som jeg har gjort i dag. Jeg har jo sovet 12-15timer hver natt,men dette tok virkelig kaka. Blei vel nesten 18timer på meg i natt/dag.

Har spist litt middag,å strikket litt,men kjenner at øyelokkene holder på å dette ned igjen nå. Blir nok en tidlig kveld tenker jeg.

Jeg har fått skikkelig herpes utbrudd,så det er nok noe av grunnen til at jeg er helt utslitt. Håper blemmene sprekker snart,for da blir det straks mye bedre.

Jeg har hørt at det er flere med ME som sliter med munnsår,men om det er noe som henger samme vet jeg ikke.

torsdag 11. november 2010

zzzzzzzz jeg er så trøtt

Kom meg ikke opp før 12 i dag,å da gikk jeg rett i dusjen. Endelig knne jeg bruke energien min på en dusj. Det høres jo helt sykt ut at man ikke greier å dusje hver dag,men slik er det i dårlige perioder.

Det var fantastisk å kjenne vannet på den gyselige kroppen. For man blir jammen meg ekstra skitten av å sove så lenge i en seng. Jeg svetter jo som en gris om natta,å føler meg helt sleip når jeg står opp.

Etter dusjen så orket jeg ikke å kle på meg,så da ble jeg sittende i morgenkåpen en times tid før jeg orket å kle på meg.

Matlysten er så som så for tiden. Finner ikke noe som frister. Å da blir man jo litt slappesen av det også.

Har tulla litt med å finne riktig ord i samtale med Kenneth og ungene i dag,men heldigvis så greier vi å le av det da.

I ettermiddag kom formen snikende å jeg orket å gjøre litt småplukk,men helt på topp var jeg ikke for jeg syns lyden av en kamerat av 5åringen var skikkelig gnellende i ørene mine i ettermiddag. Å jeg syns det var deilig at han dro hjem. På slike dager får man litt dårlig samvittighet da.

Nå har jeg kost meg med litt sokke strikking og tv kikking med lav lyd på vel og merke. Å jeg gleder meg til å sove snart. ZZZZZZZZ er så utrolig trøtt.

onsdag 10. november 2010

Det merkes at man presser seg på jobb

Ja,nå begynner det virkelig å merkes at man presser seg på jobb. Jeg hadde vel egentlig følelsen av at jeg kun greide 2 timer en dag i uka,men ville gjerne prøve 2 timer ,to dager i uka.

 Fortsatt er det lenge til 1 desember,å at jeg kan gjøre noen forandringer på sykmeldingen min. Det er nok bare å bite tennene sammen,å la vær å gjøre andre ting i mellom tiden.

Etter å ha vært på jobb,så får jeg en 12-15timers runde med søvn,så det er tydelig at det er krevende å være der. Men samtidig så gir det meg så mye å være sammen men ungene også. Jeg trives jo med det jeg gjør,når jeg er der.

Nå skal jeg nyte kvelden så godt jeg kan med litt gløgg.
 Ja,jeg vet det er litt tidlig å kose seg med gløgg.Å jeg har egentlig satt min dato til første søndag i advent før jeg begynner med juleting. Men nå tar jeg heller en dag om gangen,å koser meg med det jeg vil når jeg er i form til det. Om jeg vil ta meg et glass vin midt i uka,så gjør jeg det.Til helga ligger jeg kanskje langflat allikevel. Her må man leve i nuet,å gjøre det man selv vil når man selv vil.

I de siste dagene har jeg forresten prøvd å fylle ut en hel stabbel med papirer fra NAV. Det tapper meg mye for energi det,men skjønner jo at jeg må fylle de ut også. Det ene var søknad om arbeidsavklaringspenger,så den gikk rimelig fort. Å det andre var en slaks egen vurdering av meg selv. Phju...der var det mange spørsmål. Regner med å få det ferdig før helga i allefall.

tirsdag 9. november 2010

Et slikt herlig syn kan man leve lenge på

Du og du for en lykke det var å se de 4 flotte dyrene utenfor kjøkken vinduet i dag. Dette er appsloutt ikke noe hverdags syn her i boligfeltet,men hyggelig var det.

I dag var jeg en tur på jobb,å det gikk fantastisk bra. Jeg følte meg i bra form,bortsett fra at ryggen har slått seg litt vrang da. Kjente det i går også,men det virker som det går seg til når jeg rører meg å blir litt varm. Så fort jeg blir kald kommer det tilbake for fullt igjen. De iler nedover beina,både forran og bak. Å jeg blir helt kvalm av den intense smerten.

Var en snartur på strikkekaffe etterjobb,men fikk ikke noe særlig utbytte av å være der. Ble for vondt å sitte i ro. Så det var godt at Kenneth kom å hentet meg.

Vi fikk ryddet og bakt kake til 5åringen. Han skulle ha barneselskap i dag. Å det er godt å ha det unnagjort. Det er jo to måneder siden han faktisk hadde bursdag;-)

I dag har været vært helt fantastisk,å jeg gleder meg over å se det herlige lyset som solen sender ned til den krystall klare snøen. Livet er herlig tross alt,bare man åpner øynene.

søndag 7. november 2010

I dag fikk jeg sullet litt med mannen

Jeg våknet kl. 8,å greide ikke å ligge lengre enn til 8.20. Da var ryggen så kranglete at jeg måtte opp å gå litt. Det var skikkelig kaldt i stua,å jeg fikk ikke fyr på den forbaska ovnen.
Kokte kaffe,stekte rundstykker og kokte egg,å håpet at mannen skulle kjenne lukta. Han kom nå ned omsider,å han smilte om kapp med sola. Han syns det var så trivelig at jeg hadde stelt istang frokost til kun oss to.

Det var fantastisk deilig,å bare være oss. Huset var helt stille,vi hørte bare akvariet og kjøkkenklokka. Å det høres nesten aldri i vårt hus;-)

Etter en lang frokost,ble det litt snømåking på mannen. Jeg måtte stå over for kroppen er skikkelig skral,men muskel og leddvondt i dag. Jeg koste meg inne isteden å pakket inn litt julegaver. Kjekt åvære ute i god tid.

Så tok vi turen på loppemarked i nærområdet,å jeg skal si vi fikk handlett litt. Både ski,skøyter og spark osv ble med oss hjem.

Middag til svigers passet perfekt som en avslutning på ettermiddagen. Å det var herlig å møte en glad og fornøyd ungeflokk. De ble så glade for å se oss igjen:-)

Det har vært fantastisk deilig å bare sulle sammen med mannen min i dag. Vi trenger noe slike dager.

lørdag 6. november 2010

Skulle ønske jeg greide å nyte fridagen med mannen min

Du verden det var tussig å stå opp i dag.Kjentes ut som om noen haddekjørt over meg i natt,å ankler og knær ville ikke bli med på å gå ned trappa. Det kjentes ut som om jeg var trykt sammen både forran og bak,ja ribbeina altså. Følte at jeg ikke fikk pusste ordentlig. Det er noe som ligger for i brystet,å jeg får så vidt nok luft til å prate. Stemmen min høres helt merkelig ut. Jeg føler meg ikke syk,men normalt er det iallfall ikke.

Ungene var i ekstase når jeg kom ned i stua. De skulle ligge over til besteforeldrene,å de hadde begynt å pakke ned klær for turen. Jeg kjente at jeg ikke fikk de fort nok ut av huset. Hadde så lyst til å pakke ned allt de skulle ha,å sende de på dør. Jeg var så sliten,å ørene tålte ikke all den lyden. Jeg skjemmes av å si dette,men jeg gledet meg til å få de ut av huset. Jeg prøvde å finne frem klær,men jeg måtte bare gi opp. Jeg greide ikke å tenke hva som var praktisk å ha med seg. Logikken var helt borte,å Kenneth måtte bare fortsette pakkingen.

Jeg fikk spist litt frokost etter at ungene hadde dratt,men matlysten er ikke helt på topp på slike dager. Ellers så skjønner jeg ikke hva jeg skal lage eller hva som er godt. Jeg er helt tussete når formen er så elendig.

Svigermor ville ha ungene en natt,så jeg og Kennethkunne slappe av å kose oss litt. Hun syns vi hadde hatt litt mye i det siste nå. Å det har hun jo helt rett i. Bare så dumt at formen min er så elendig at jeg ikke greier å nyte fridagen min med mannen. Vi skulle hatt den dagen her for 14 dager siden,for da var jeg iallfall i grei nok form til å kanskje dra ut å spise eller dra en tur på kino.

Nå ble det en liten handlerunde.Fikk unna litt julegaver til barna. Det var jo helt sikkert den eneste dagen vi er uten barn frem til jul,å da var det en selvfølge å handle julegaver.
Jeg hadde ikke klart meg uten Kenneth på butikken,for hendene mine var så svake at jeg greide ikke å løfte på noe som helst. Jeg var rett og slett helt kraftløs,å jeg hadde gråten i halsen flere gangernår jeg ville se på en størrelse eller en pris på en vare. Jeg hater denne sykdommen noe så inderlig. Å jeg skulle ønske jeg ble kvitt den snarest,

Når vi kom hjem ble det en deilig middag på oss. Biff og rødvin,å soffakos etterpå. Ikke så verst det da,men jeg hadde mest lyst til å legge meg alerede rundt 21.00;-)

I morgen skal vi sove lenge. Å da håper jeg formen er så fin at vi kan gå oss en liten tur i nysnøen,før vi skal på middag til svigers:-)

fredag 5. november 2010

Du verden så fort formen kan snu

I går var jeg jo i brukbar form,mens i dag har jeg vært helt elendig siden jeg sto opp.

Jeg kunne ikke dusje i dag tidlig ettersom jeg skulle på jobb seinere på dagen. Må spare inn på det man kan på slike dager. Det er et ganske stort nederlag for meg å droppe dusjen når jeg skal ut blandt folk,men enkelte dager har man ikke noe valg.

Jeg satt bare som et slakt i sofaen fra jeg sto opp,å til Kenneth kom opp å skulle ha pause i tolv tiden. Da hadde jeg enda ikke greid å ordne meg frokost. Jeg hadde prøvd flere ganger,men kroppen og hodet skjønte ikke hvordan det skulle gjøres.

Ergo ble det nok et nederlag,å tårene bare rant i strie strømmer i armene til Kenneth. Nå var det bare 1 time til jeg skulle være på jobb,å kunne ikke skjønne hvordan jeg skulle greie det. Men samtidig så kunne jeg ikke ringe å si at jeg var syk heller.Det hadde jo blitt det tredje nederlaget før lunsj,å det hadde ikke gått.

Jeg beit tennene sammen,å Kenneth kjørte meg på jobb. To timer måtte jeg da greie. Syns jeg hører folk om jeg ikke hadde greid å dra på jobb i to timer. Æsj...nei,hvile og sove får man gjøre i kveld,å så får man håpe at noen tabletter tar bort noen av smertene i kroppen så man greier å smile et par timer på jobb.

Jeg ble kjempe forvirret av å komme så seint på jobb. Alle ungene var ute,å jeg hadde store problemer med å se de riktige ungene fra min avdeling. Det ble litt mer oversiktlig den siste timen når vi kom inn,å jeg valgte å holde meg i leken til 4 barn inne på samlingsrommet. Jeg hadde ikke mulighet til å tenke på de andre.

Jeg ble strålende fornøyd når Kenneth kom å hentet meg igjen:-)
Ettermiddagen og kvelden har vært tussig,å nå har jeg store planer om å ta kveld. God natt.

torsdag 4. november 2010

Har hatt en mye bedre dag i dag

Ja,det skal jo ikke så mye til før en dag blir bedre da;-) Det er snedig hvor lite som skal til før man føler seg så heldig,lykkelig,god form,ja man ser verden med helt andre øyne når man er syk.

Jeg var 2 timer på jobb i dag tidlig,å det er så koselig å møte igjen ungene og foreldrene. De blir så glade av å se meg,å det er jo herlig da. De siste 45min sto jeg på kjøkkenet å kokte grøt,å det var deilig for jeg blir fort sliten av støyet på avdelinga. Det var deilig å trekke seg tilbake med bare noen få barn på kjøkkenet før jeg skulle hjem.

Eller jeg skulle ikke hjem da. Jeg ble hentet for å dra på strikke besøk på Stjørdal. Det var utrolig koselig. Etter noen timer som gikk alt for fort kom jeg hjem til verdens herligste familie.

Vi koste oss sammen i sofaen,å jeg fikk heklet litt med minste frøkna på fanget. Det er så koselig å bare sitte å skravle med ungene,isteden for å farte hit og dit på diverse fritidsaktiviteter. Jeg tror ungene også har godt av å slappe litt av om ettermiddagen,så jeg har ikke dårlig samvittighet for at de ikke går på noe. De har fått prøvd det de har ønsket,men lysten har ikke vært der over lengre tid. Nå begynte 9 åringen på håndball for 2 uker siden,så får vi nå se hvor lenge han orker å henge med.

Jeg har en dundrende hodepine som ikke slipper taket,å den akutte trettheten har vært litt slitsom i ettermiddag. Den intense kvalmen jeg hadde i går,er forsvunnet,så jeg tar det som et tegn på at jeg har greid å roe ned litt iallfall.

I morgen begynner jeg seint på jobb. Å det blir spennende å se hvordan formen blir på ei seinvakt. Jeg tror nok at fom messig så er jeg mye bedre da.

onsdag 3. november 2010

Nå angrer jeg på at jeg ikke har skrevet her.

Huff og huff som jeg angrer på at jeg ikke har skrevet ned noen linjer om dagens form her i det siste. Det kan jo være viktig informasjon for meg seinere.

Jeg fikk telefon fra smerte sentret på St.Olav her en dag,å da kom jeg på at det kanskje hadde vært lurt å skrive ned litt. Om jeg ikke orker å skrive så mye hver dag,så iallfall noen stikkord.Det vil gjøre møtet med smertesentret mye lettere. Jeg glemmer jo så fort hvordan jeg har det.

Jeg har hatt mange dårlige dager siden sist. Sovet mye,kvalme,dundrende hjerte,vannvittige magesmerter,bortdovnede fingre og øm albue,lyske og ankel på venstre siden.

Jeg har hatt så mye smerter at jeg ikke har greid å være sammen med andre,såjeg har vært en del på rommet mitt,å grått av ondtene. Det kommer som en ilende smerte. Akkurat som du slår deg inni albuen vettdu. Samme smerten har kommet påvenstre siden av hodet også. Det starter bak øyet å går rett igjennom hodet. Det varer bare noen få sekunder,men det er utrolig smertefullt.

Jeg vet at mye av dette er tydelige tegn på at jeg burde ta livet med ro,men det skremmer meg at jeg begynner å bli dårligere. Jeg har hatt det så bra,så lenge,å jeg er livredd for at jeg ikke skal få nyte livet slik jeg har gjort i det siste.

Jeg skal jobbe to timer to dager i uka i november,å jeg håper og tror at det skal gå bra. Jeg kommer nok bare til å bli dårligere som mor her hjemme. Så får vi se da om det er verd det.

Jeg skal få en time til NAV om ikke så lenge nå,for å vurdere hva jeg skal gjøre etter jul når sykmeldings året mitt er brukt opp.

I går fikk jeg sannelig mitt vanlige hjernteppe igjen. Jeg skulle spyle Selma i dusjen etter at hun hadde tisset seg ut,men vannet ble bare varmere og varmere. Jeg skrudde enda mer til venstre,å vannet ble aldri kaldt. Jeg måtte rope på Kenneth,å fortalte han at vannet bare ble varmere,å at jeg ikke fikk det kaldt.  Da svarer han rolig: Du må bare skru ANDRE veien da Maria. Sukk,enn at hodet ikke skjønner det da. Jeg var overbevist om at vannet ble kaldere om jeg skrudde mer,tenkte jo ikke på at jeg skrudde feil vei.