tirsdag 16. november 2010

Du og du jeg har grått mange tårer offentlig i dag

Det startet alerede på bussen bort til legen. Bussen var forsinket,å jeg så tidlig at jeg ikke kom til å rekke timen 8.30 Ettersom jeg er så sliten fortiden skal det jo ingen ting til før tårene kommer. Jeg hekla pulsvarmere for harde livet for å ikke gråte,men tårene trillet allikevel. Var nok mange som kikka rart på meg,men ingen sa noe.

Ingen sier noe om man ser noen gråter,vi vil jo ikke blande oss,men vi lurer nok på hva det er hun/han gråter for. Kanskje er det ikke så ofte at vi gråter i det offentlige rommet heller?

Kom meg omsider inn til legen,å der fortsatte det selvfølgelig å flomme. Legen sykmeldte meg helt ut november,med beskjed om at dette var nok bare et tilbakefall som kommer til å gå over om et par uker. Det er helt vanlig å få slike tilbakefall ettersom man automatisk gjør for mye når formen stiger. Han mener at jeg skal kunne komme tilbake 4 timer i uka på jobb fra desember igjen.

Jeg går å grubler på 2 andre ting også,som jeg håpet jeg skulle få mot til å ta opp med legen,men det greide jeg ikke. Jeg er skikkelig dårlig på å fortelle hvordan jeg har det å hva jeg går å grubler på. Kanskje neste gang da.

Neste runde var NAV. Skulle bare spørre i skranken om hvilke vedlegg jeg skulle sende med søknaden om arbeidsavklaringspengene og egenvurderinga mi. Hjelpes min,da begynte hun å snakke omå registrere seg,å at det var mye info på nettsiden deres. Jeg kjente at jeg ble helt svimmel og utmattet.Greide ikke å fokusere blikket på damen bank skranken,men fikk stotret frem at jeg skulle se på det når jeg kom hjem.

Hun insisterte på at jeg skulle ta det på deres maskiner for å få litt fortgang i prosessen. Å hun viste meg en pc,å hvor jeg skulle begynne å lese. Jeg gråt i strie strømmer å prøvde etter beste evne å forklare at jeg ikke greide å sette meg inn i dette akkurat NÅ.Jeg følte hun presset meg veldig,men det var sikkert ikke så ille,men jeg oppfattet det slik. Jeg syns alle i venterommet kikket på meg,å fikk med seg alt vi sa.

Omsider skjønte hun at jeg trengte tid på det der,å godtok at jeg kunne ta det med meg hjem. Fikk de passordene jeg trengte å var klar for å dra hjem.

Jeg var helt utslitt,men tenkte å muntre meg opp med et lite garn kjøp(det pleier jo å hjelpe),men det var ingenting som fristet. Så da var det bare å ta bussen hjem igjen.

13åringen hadde hjemmedag i dag,å hadde ryddet og vasket,å ordnet med lunsj for oss. Det kunne ikke passet bedre enn i dag. Etterpå hjalp han meg med å lese igjennom på NAV sin side hva jeg skulle søke om å hvilke vedlegg jeg skulle ha. Hjelpsomme gutten min,printet ut papirer så det kost etter.

Håper å få sendt inn papirene litt kjapt nå.

Etter en real strekk på sofaen(ja,jeg sovnet nok litt),så har jeg kost meg med litt strikking igjen. Å det er virkelig terapi. Da slapper jeg skikkelig av.

1 kommentar:

  1. Æsj, jeg skulle virkelig ønske at du slapp disse tilbakeslagene. Legen har nok rett, dette er et lite tilbakesteg, hvorpå fremgangen suser avgårde etterpå.

    SvarSlett