Jeg blir så frustrert over denne skråtten her altså. Våknet helt mørbanka,å med dundrende hodepine. Hvordan skulle denne dagen bli da? Jeg som skulle treffe strikkevenner i tårnet i dag. Hm...
Tok alt i mitt eget lille tempo,å prøvde så godt jeg kunne å fungere normalt på treffet. Jeg var en smule redusert,men pytt san. Jeg er jo ikke den som avlyser noe bare pga litt dårlig form. Det er vel kanskje det som er problemet også,at jeg tar mer hensyn til andre enn meg selv. Hm...Uansett,jeg hadde en hyggelig dag med gjengen i tårnet.
På vei hjem ble jeg oppringt om spørsmål om et ettermiddags besøk. Å jeg sa ikke: "nei,det passer ikke,for jeg er i dårlig form" Heller så sa jeg: "Ja,det passer fint,vi har ingen planer vi"
Man vil jo ikke innrømme for noen at man er elendig. Det er jo nederlag nok som det er, å ha fått denne diagnosen.
Det gikk bedre enn forventet med besøk,ungene lekte fint sammen,å jeg kunne sitte i sofaen å slappe av. Ikke alltid det er så rolige ettermiddager i heimen her.
Når ungene begynte å ta kveld,steg formen betraktelig. Å det er stortsett slik hver dag når jeg er dårlig. Så det frister jo å legge om døgnrytmen litt for å få mer ut av dagene.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar